#1

1. Norge hadde vært i union med Danmark, og hadde således delt skriftspråk. I Danmark ble det kalt dansk, og i Norge ble det samme språket kalt norsk. Ingen hadde noen problemer med det. Men da vi ble byttet bort til svenskene oppsto det problemer. Språket skulle være det største kjennetegnet på en nasjon, og nå satt vi med samme språk som et annet land vi ikke hadde noen videre relasjoner til. Vi var også redde for at vi skulle ende opp med svensk som språk. Mens skriftspråket var dansk, var talemålet for de aller fleste norske dialekter, med unntak av overklassen. Det var folkekulturen som var kjernen i nasjonen, derfor trengte vi vårt eget språk. Da kom det store spørsmålet; skal språket vårt bygges på overklassens dansk, eller på folkets dialekter?